Alle liker å vinne heder og ære, og forfattere er så visst intet unntak. De største prisutdelingene i litteraturverdenen har alltid vært omgitt av stor oppmerksomhet fra massemediene, og en Nobelpris kan nesten automatisk føre en relativt obskur forfatter fra en fattigslig skrivestue til en plass på New York Times’ bestselgerliste.

Nobelprisen er selvsagt den gjeveste av dem alle. Siden innstiftelsen i 1901 har ingen annen pris vært like ettertraktet, og spekulasjonen om hvem som vil vinne den begynner gjerne flere måneder i forveien. Mange store navn har blitt forbigått – Joyce, Woolf, D.H. Lawrence, Borges og Rilke, bare for å nevne noen – men listen over vinnere inneholder utvilsomt de fleste av de siste hundre års virkelige genier. Blant dem kan vi regne hele tre nordmenn, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Sigrid Undset. Ikke dårlig for et lite land i Europas utkant!

Nest etter Nobel-prisen kommer de store nasjonale prisene. USAs National Book Award og Pulitzer-pris, Frankrikes Prix de Goncourt og Man Booker-prisen (for Storbritannia og Commonwealth-landene) er priser alle forfattere drømmer om å vinne.

Med tanke på hvilken prestisje disse prisene nyter, er det kanskje ikke overraskende at utdelingene så ofte skaper store kontroverser. Hvorfor er for eksempel det store flertallet av prisvinnerne hvite, middelaldrende menn? Er det fordi de simpelthen skriver den beste litteraturen, eller reflekterer dette snarere juryenes sammensetning? Og videre: Hvilken rolle spiller forfatterens politiske og personlige liv når et forfatterskap skal vurderes? Slike spørsmål, ikke bare æren og pengene som er involvert, skaper også blest rundt disse litteraturprisene.