1900-tallets litteratur representerer både et brudd med og en fortsettelse av 1800-tallets. Den radikale politiske arven etter samfunnsengasjerte forfattere som Emile Zola og Lev Tolstoj ble videreført av størrelser som Maksim Gorkij, André Malraux og George Orwell. Kvinne- og rasespørsmålet fortsatte også å oppta mange forfattere.

Samtidig kom imidlertid nye impulser til. Etter at de italienske futuristene hadde gitt det formelle startstøtet til den modernistiske epoken, forkastet mange forfattere alle litterære konvensjoner til fordel for en stadig mer impresjonistisk og innoverskuende tilnærming til litteraturen. Det nye formspråket som vokste fram var framfor alt preget av en stor vilje til å eksperimentere: Språket ble brutt opp og dekonstruert på en måte som virket forfriskende på mange og uforståelig for andre. Romanforfattere som James Joyce, Virginia Woolf og poeter som Rilke, T.S. Eliot og ikke minst dadaistene var blant de fremste representantene for denne utviklingen.

Fra omtrent midten av århundret fikk de franske eksistensialistene stadig større gjennomslag for sine radikale ideer. Med Jean-Paul Sartre og Albert Camus i spissen, formulerte eksistensialistene et radikalt program for menneskets sosiale og politiske frigjøring. Den politiske litteraturen fikk i samme periode et fornyet fokus på minoriteters vanskelige stilling i vestlige samfunn. Amerikanske forfattere som Ellison og Baldwin gjorde således mye for å gi USAs svarte en litterær stemme.

Det ble selvfølgelig skrevet mer konvensjonelle romaner i 1900-tallets Europa også. Innen spenningssjangeren solgte forfattere som Agatha Christie og Georges Simenon millioner av bøker. Fantasy og sci-fi-litteraturen fikk også sine helter med navn som Tolkien, Clarke og Asimov.