Klassiske selvbiografier

Selvbiografier har alltid vært en populær sjanger. Ingen annen sjanger lar leseren komme like tett inn på andre mennesker, vel og merke hvis forfatteren setter seg fore å beskrive sitt liv åpent og ærlig.

Augustins «Bekjennelser» er et godt eksempel på nettopp dette. Den katolske kirkefaderens dramatiske selvbiografi er forbløffende utleverende i stilen, og gir moderne lesere et unikt innblikk i et menneskes religiøse og åndelige kvaler for over 1500 år siden. Historien om Augustins omvendelse til kristendommen i en alder av 31 år er en av de sterkeste i hele den vestlige kanon.

Der den intense religiøse atmosfæren som gjennomsyrer «Bekjennelser» kan virke fremmed på moderne lesere, vil vi føle oss langt mer hjemme i Rousseaus selvbiografi, som faktisk bærer samme navn som Augustins. Rousseau hadde som mål å blottstille hele sin geniale, komplekse og til tider usle natur for et lesende publikum, og resultatet er intet annet enn et fullstendig genialt verk.

Fra det 20.århundre har vi utallige gode selvbiografier å velge mellom, men Robert Graves‘ «Goodbye to all that» er en av de klart beste. Den engelske poeten og oldtidshistorikerens åpenhjertige, tørrvittige skildringer av oppveksten i England på begynnelsen av 1900-tallet, av studentlivet på Oxford og ikke minst redslene i skyttergravene under 1.verdenskrig, har sikret boken en velfortjent klassikerstatus blant både britiske og utenlandske lesere.