Før vi fikk det vi i dag tenker på science fiction hadde vi såklart de kosmiske skrekkhistoriene fra Lovecraft. Inspirert av sine største helter Edgar Allan Poe og Lord Dunsany, og influert av sine tidlige møter med alvorlige sinnslidelser fra både sin egen mor og far, og seg selv. Følelsen av hjelpeløshet og mindreverdighet i universell forstand er hovedtemaene i Lovecrafts verk – de forferdelige skapningene som noen ganger ender opp med å ta livet av protagonistene er ofte preget av fullstendig eller delvis likegyldighet mot menneskeheten.

Lovecrafts ‘At the Mountains of Madness’ er en av de lengste og mest sammenhengende novellene, og en av de best likte. Historien foregår i Antarktis, der geologen William Dyer og teamet hans støter på noen nedfrosne skapninger ved en enorm fjellkjede. Etter at disse skapningene våkner til live og leder de overlevende medlemmene av ekspedisjonen til en frossen by tilsynelatende laget av noe som umulig kan ha vært mennesker viser det seg at jorda slik vi kjenner den har en litt annerledes historie enn det vi har blitt fortalt.

Der mange av Lovecrafts historier ofte bærer preg over å være laget for publisering over tid og delvis, i magasiner, føles At the Mountains of Madness som en fullstending historie. Den gir et godt innblikk i Lovercrafts alternative verdenshistorie, litt innsikt i livet til ‘the Elder Things’ og gir fans av Lovecraft en smak av hva han faktisk kunne utrettet om han fokuserte på lengre verk og flere beskrivende ord. På grunn av den fantastiske oppbygningen av dette verket er det også det som har blitt mest ønsket for filmatisering – noe som var veldig nærme å komme i oppfyllelse under ledelser av Lovecraft-eksperten Guillermo Del Toro fram til 2012, da det viste seg at temaene ble litt for nærme Prometheus. Han har lovet å ikke gi opp, så det gjenstår å se!